Den store kulturdebatten

Tradisjonen tro inviterer Kultur Vest til Den store kulturdebatten!

Debatten finner sted i Peer Gynt-salen, Grieghallen, 7. september klokken 17-18:30. Meld deg på her.

I panelet: Eivind Nævdal-Bolstad (H), leder for Bergen kommunes utvalg for finans, kultur og næring; Linn Kristin Engø (Ap), ordfører i Bergen; Eira Vilde Martinsen Garrido (SV), varaordfører i Bergen; Silje Hjemdal (FrP), medlem av Stortingets familie- og kulturkomité; Joel Ystebø (KrF); Sunniva Andresdottir Vik (R), Heine Johansen (V). Fra Vestland fylke stiller leder for hovedutvalg for kultur, idrett og inkludering, Stian Jean Opedal Davies (Ap) og fylkesordfører Jon Askeland (Sp).

Haakon Thuestad, kommunikasjonsdirektør i KODE og Øyunn Viken, daglig leder i Kultur Vest, leder debatten.

Flere deltakere annonseres senere.

Bergen Filharmoniske Orkesters sesongåpning foregår samme kveld i Griegsalen. Kulturminister Lubna Jaffery holder åpningstalen, og det er fullt mulig å gå rett fra debatt til konsert: “Mahlers første symfoni – et av de mest berusende verk som noensinne er komponert”, ifølge kveldens dirigent, Edward Gardner. Billetter her.

Nå er vi 16!

Vi ønsker Nattjazz velkommen til Kultur Vest!

Nattjazz er en internasjonal jazzfestival som arrangeres hvert år i månesskiftet mai/juni. Første festival gikk av stabelen i 1973, etter at Bergen Jazzforum (BJF) hadde blitt opprettet i 1972. Med støtte fra Festspillene i Bergen (FiB) fikk BJF den første bevillingen som nattklubb i Bergen. Utelivet i Bergen på 1970-tallet var nemlig svært begrenset. Det eksisterte ingen nattklubber og det ble ikke skjenket alkohol etter klokken elleve på kvelden. Festspillene så dette som et problem, noe som gjorde byen lite attraktiv for de mange internasjonale gjestene. «Night Jazz», som arrangementet het de første årene, var en intensivert klubbdrift over 15 kvelder i regi av BJF.

Kombinasjonen av skjenkemonopol og musikk sene vårkvelder var en suksessoppskrift. Nattjazz var utsolgt hver kveld de første fem årene. Overskuddet fra festivalen brukt til å utvikle den bergenske jazzscenen, noe det var behov for: inntil da hadde den norske jazzscenen vært Oslo-dominert.

Les mer om Nattjazz her, ført i pennen av førsteamanuensis i arbeidslivehistorie, Trond Erlien, her: Nattjazz-historien

Det er tid for å tenke stort og nasjonalt også i Bergen

Debattinnlegg i Bergens Tidende

Opprinnelig tekst: Kjære kulturredaktør, takk for at du setter kulturarenautbygging på dagsordenen, for her er det store behov og etterslep det må tas tak i! Du lurer på om det er stormannsgalskap som styrer kulturarenautviklingen i Bergen. Svaret er kontant «nei», og deler av svaret gir du selv: «Dette handlar sjølvsagt om at Oslo har fått mykje, mykje meir enn Bergen til kultur i alle år. Det er på tide å jamne ut denne ubalansen». Du etterlyser at «kloke hovud [skal] setje seg edrueleg ned og tenkje over kva Kultur-Bergen treng aller mest».  Det arbeidet har allerede pågått i en årrekke og er godt dokumentert i kommunens egen kulturarenaplan. Det store prosjektet det er å bygge kulturbyen Bergen er umulig uten det gode samarbeidsklimaet og en bransje som evner å både se og arbeide for dette. Kultur Vest er en bidragsyter til dette.

 

Din egen anmelder etterlyser i forbindelse med Bergen Filharmoniske Orkesters fremførelse i Grieghallen av Salome en fullscenisk operaoppsetning. Helt riktig påpeker hun at det under Festspillene er umulig å få til dette, siden kapasiteten er sprengt, og hun lengter etter Griegkvartalet med et nytt musikkteater. Man kunne kanskje ønske seg musikaler som The Book of Mormon eller Hamilton, som går for fulle hus rundt omkring i verden? Slike er helt umulig å få til Bergen slik tilstanden er nå, da det ikke finnes lokaler for tilreisende produksjoner av slikt format. Byen trenger Griegkvartalet, og vi trenger at staten trår til for å dekke dette behovet. Tenk i den forbindelse over at det aldri har vært nasjonal finansiering av et kulturbygg i Bergen. Grieghallen ble i all hovedsak bygget med private midler, så også Den Nationale Scene i 1909. At staten nå bes om å gå inn og finansiere et supplement til byens egenfinansiert storstue fremstår som et ganske rimelig krav, ikke minst for å ta igjen den store skjevheten i kulturbyggutviklingen mellom Oslo og Bergen.

 

Dikkedokken, eller Kulturkvartalet Verftet, vil gi etterlengtede tak over hodet for det frie feltet, slik også dagens USF gjør, men også skape muligheter for en innendørs arena med større kapasitet enn Griegsalen. I tillegg gir utbyggingen mer areal til atelier og studioer, og er slik et ledd i å sikre gode arbeidsmuligheter for kunstnere og arrangører i Bergen. Det er forresten likhetstrekk ved utbyggingene av de to kulturkvartalene som utgjør ytterpunktene i kulturaksen, Griegkvartalet og Verftet: Begge kan dra fordel av samlokalisering med allerede eksisterende driftsorganisasjon og infrastruktur.

 

Norges nasjonale dansekompani Carte Blanche og BIT Teatergarasjen har siden rivingen av Teatergarasjen i 2008 vært lovet egne lokaler, som nå endelig er i ferd med å realiseres i Sentralbadet. Begge disse aktørene har i dag tett program og store produksjoner. De har et publikum som i en årrekke har gledet seg til å kunne se disse i dertil egnede lokaler, med ordentlige arbeidsforhold for kompaniene. Her trenger man altså ikke å bekymre seg for hvor publikum skal komme fra.

 

Den Nationale Scene var i 1909 storslått og funksjonelt. Det er ikke teaterbygget lenger, og den sårt tiltrengte rehabiliteringen er allerede finansiert av staten. Det Vestnorske Teaterets utbygging er også snart i mål, og disse to naboene har i de siste årene vist at de supplerer hverandre snarere enn å konkurrere om publikum. Byen blir rikere med to institusjonsteater i sentrum. Vi får flere gode visningslokaler for scenekunst, som kan bety et bredere tilbud for alle publikumsgrupper, ikke minst for barn. Med mindre scener vil teatrene kunne by på et bredere, mer mangfoldig tilbud – og vi vil vel ha en kulturby med tilbud for alle?

 

Det koker i kulturgryta i Bergen, det er et misunnelsesverdig godt samarbeidsklima her og initiativene trenger plass til å vokse.  Om Bergen også i framtida skal være en kulturby, om vi skal opprettholde vår identitet som Norges kulturhovedstad, må det satses, og det må satses nå, før fraflyttingen fra byen eskalerer fordi det er for vanskelig å få til noe her.  

 

Kjære Jens, det er tid for å tenke stort og nasjonalt også i Bergen, ikke smått og provinsielt. Kunsten og kulturen trenger ikke mostand 24/7 for å kunne vokse.  La oss heller legge til rette for gode veksthus og heie disse fram.

 

 

 

 

Vi er for viktige til å bli satt på vent

Kronikk i Bergen Tidende, her i sin fulle lengde:

Da restriksjonene ble innført, var kultursektoren den første som måtte stenge ned, og den siste som fikk åpne. Nå er det nok en gang treghet i systemet som fører til lukkede dører: oppfriskingsdosene med vaksiner ble rullet for sakte ut, og vi holdes for stramt i tøylene etter snart to år i kriseberedskap. Regjeringene har gjennom pandemien handlet etter føre-var-prinsippet, et prinsipp som sier noe om hvordan man skal håndtere manglende kunnskap og vitenskapelig usikkerhet – «bedre føre var enn etter snar». Dette var et godt trekk i begynnelsen av pandemien, der vi så at for eksempel Sverige brukte motsatt strategi. Men i mellomtiden har vi innført noe som nettopp begrenser skaden, nemlig vaksinering. Vaksinering er føre var i praksis! Men ikke engang dette hjelper for kulturarbeiderne som nok en gang har yrkesforbud. Med like udifferensierte tiltak som ved pandemiens start er det krise for den som nok en gang har fått alle sine oppdrag som lydtekniker kanseller, for den som har jobbet i månedsvis for å gestalte en rolle, for den som øver og øver og øver for å holde kvaliteten oppe, når man øver for døve ører. Det kan virke som om myndighetenes ører ikke lytter til fagfolk fra vårt felt, til kulturarbeiderne som kan smittevern til fingerspissene og som nå ser verdien av årevis med hardt arbeid forvitre. Konturene av langtidsvirkningene begynte vi å se i høst, da det var vanskelig å få publikum tilbake til salene, og svært mange av de som skulle ha vært på jobb rett og slett ikke var der lenger. Det er mange utfordringer knyttet til dette, blant annet at det ikke finnes utdanninger for sceneteknikere, så det er ikke slik at man kan bøte på skaden med å lage flere studieplasser. Kan vi være litt mer framsynte enn man historisk sett har vært når det gjelder intensivsykepleiere? Vi vet jo at hadde man utdannet flere for ti år siden, hadde det hjulpet oss i dag. Det som kan hjelpe kulturnæringen, er å stole på at vi er profesjonelle og kan håndtere smittevern på best mulig måte. Kanskje vil ikke alle gå på teater eller konsert før pandemien er totalt ufarliggjort, men det vil redde både helse, selvrespekt og økonomi for en hel sektor å lette på tiltakene og la oss gjøre det vi kan: tilby kulturopplevelser i trygge omgivelser. 

 

På en togreise mellom Bergen og Oslo kan man sitte skulder ved skulder med fremmede i nærmere sju timer. Munnbind skal man ha, men i løpet av disse timene er det naturlig å tro at man inntar både mat og drikke, noe som ikke er forenlig med munnbindbruk. Det er fint og riktig at folk kan besøke sine nære og kjære i høytiden, men hvorfor kan man ikke på samme måte sitte i en kulturarena, skulder ved skulder, eventuelt med en ledig stol mellom seg? I salen kan man også sitte med munnbind, og man skifter ikke sidemann undervegs. I tillegg til munnbind, kan arrangørene sjekke koronapass og tilby hurtigtesting. Selv om vi vet at hurtigtester ikke er 100% ufeilbarlige, er ikke det regimet som nå fører til nedstengning for kultur og serveringsbransjen det heller. Et kulturarrangement der et lydhørt publikum sitter stille så lenge det varer, og ved hjelp av profesjonelle arrangører geleides inn og ut uten fare for smitte, er noe annet enn et julebord.

 

Etter nærmere to år med pandemi er det viktig å sette kulturaktørene i stand til å opprettholde virksomheten, produksjonskapasiteten og kvalitetsnivået på samme nivå som før. Like mye handler det om å gjenreise kultursektorens selvrespekt og gjenopprette det som før pandemien var så selvsagt: at kulturen er svært viktig i folks liv og av stor betydning for samfunnet som helhet.

 

Erfaringer fra andre land viser at innføring av koronapass og munnbind på kulturarenaene innebærer at publikum trygt kan fortsette å komme nærmest som vanlig. Holdenutvalget viser dessuten til at de strenge restriksjonene kulturinstitusjonene har vært underlagt, har hatt minimal betydning for den generelle smittesituasjonen i samfunnet, noe som nok en gang understrekes når smittetallene nå stiger. Våre arrangementer overbelaster ikke kollektivtrafikken – de fleste finner sted i et tidsrom der det er lett å holde avstand til øvrige passasjerer. Internasjonale studier viser at store konsert- og scenekunstarenaer er blant de tryggeste fellesarenaene å oppholde seg i – de har gode ventilasjonsanlegg, profesjonelle smittevernrutiner og store arealer. 

 

Aksepten for munnbind i befolkningen har endret seg voldsomt siden pandemien rammet. Det er nå få som ikke ifører seg munnbind i offentlige rom. Om bruk av munnbind gjør det mulig å unngå en meters avstand i våre saler, ønsker vi det hjertelig velkommen – ja, vi kommer til å innføre det på dagen, og sørge for at publikum beholder det på under hele arrangementet. Dette, sammen med framvisning av gyldig koronapass, vil medføre at vi kan gjennomføre våre arrangementer trygt, og med de beste smittevernrutiner. Selv om dette medfører økt arbeidsbyrde for våre arrangører, er det en pris vi gjerne betaler. Vi ser nemlig at det er en usikkerhet hos publikum, de venter med å kjøpe billetter, eller enda verre – de uteblir, fordi det er signaler fra myndighetene om at det er en fare som lurer på fellesarenaene våre. Det er viktig å kunne kommunisere klart og tydelig til vårt publikum hva de kan forvente når de kommer til oss, slik at tillitten som ble tynnslitt og forutsigbarheten som ble rasert under den lange nedstengningen kan gjenoppbygges. 

 

At ordningene for støtte, kompensasjon og stimulering vil opprettholdes så lenge det er nødvendig, tar vi for gitt. Men kultur handler som vi vet om mer enn penger. Nå handler det om tillitssvikt, om at publikum som nøler med å komme tilbake, om uforutsigbare produksjonsforhold, og de som i praksis nå har yrkesforbud, om kvaliteten som forringes fordi folk ikke får utøvd yrket sitt, og ikke minst; om helsen og selvrespekten til de som arbeider i denne sektoren. Vi har en for viktig rolle å spille til å skulle bli satt ytterligere på vent.  

 

Krav fra Kultur Vest til ny kulturpolitikk

Kultur Vest forventer at det skal satses på kultur i årene som kommer, og at partiprogrammene skal følges. Dette er våre anbefalte satsingsområder: 

Rette opp skjevfordeling

Den vedvarende situasjonen med skjevfordeling av statlige midler må endres. Det innebærer at de samlede tilskuddene til kultur må økes. Tilskuddene til kulturinstitusjonene har i reelle tall minsket i løpet av de siste 8 årene. Denne utviklingen må snus. Institusjonene må stå bedre rustet til å oppfylle samfunnsansvaret sitt, og dette gjelder spesielt institusjonene utenfor hovedstaden.

Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har programfestede krav om å sette av 1% til kulturformål. Dette er et godt utgangspunkt for å løfte kultursektoren og bøte på skjevfordelingen. For Kultur Vest sin del dreier dette seg hovedsaklig om underbudsjettering på det operasymfoniske feltet, skjevfordeling i museumssektoren og ikke minst: den grove skjevfordelingen i nasjonale kulturbygg. Vi tillater oss nok en gang å minne om at det siste nasjonale kulturbygget som ble reist i Bergen var Den Nationale Scene i 1909. Sp har programfestet at nasjonale midler til kulturbygg må komme hele landet til gode, Ap at kulturopplevelser av god kvalitet skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av bosted og bakgrunn. 

Løfte kreative fag i skolen

Kultur Vest mener at vi må ha fokus på å sikre nye stemmer, nye prosjekter og nye generasjoner kunstnere og kulturarbeidere. Senterpartiet vil ha sterke kulturinstitusjoner og god talentutvikling. Et godt utgangspunkt for dette er å snu nedbyggingen av kunst-, kultur- og basisfag. Forskning viser at realfag og estetiske fag sammen kan bidra til helhetlig læring og dannelse av hele og innovative mennesker, og at estetiske fag har god effekt på skoleprestasjoner i alle fag. Grunnskolen skal være en forberedelse for både yrkesfag og studiespesialisering, samt gi alle barn rike og varierte mestringsopplevelser.

Arbeiderpartiet har programfestet å innføre «praktiske ferdigheter» som en sjette grunnleggende ferdighet. Partiprogrammet påpeker at elevene skal skape, utforske, utvikle kreativitet, innovasjon, problemløsning, og kritisk tenking samt «Styrke og forbedre de praktiske og estetiske fagene gjennom en egen strategi, ved blant annet å sikre at skolene har materialer og utstyr.» Vi mener at det er et stadig voksende kreativt hull i skoleverket og i lærerutdanningen i dag. Å la barna få del i vår felles kulturarv, gi grunnleggende opplæring i musikk og øvrige estetiske fag, og utdanne lærere som har kompetanse på dette feltet er avgjørende for landets felles kultur og framtid. Kultursektoren sitter på den kompetansen som mangler i skolen, og vi vil oppfordre til tettere samarbeid og et kunstfaglig løft for skolen.

Avvikle ABE-reformen

Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen ble innført i 2015. Denne medfører kutt for alle statlige institusjoner, et ostehøvelkutt som også rammer kulturinstitusjoner uten byråkrati og med svært effektiv utnyttelse av ressursene. Kuttet går dermed ut over den kunstneriske virksomheten, fordi institusjonenes økonomi i all hovedsak er knyttet til kunstnerisk produksjon, og det innebærer at det er kjernevirksomheten og kunstnernes arbeidsmuligheter og økonomi som rammes direkte. Ved institusjonene, 

Nylig kom Fafo-rapporten «ABE-reformen i musikk- og scenevirksomheter. Kutt uten kunstneriske konsekvenser?» som viser at reformen rammer feil.  Kulturvirksomhetene som er rammet går faktisk ikke under Finansdepartementets definisjon av hvilke virksomheter som naturlig skal falle inn under ABE-reformen. Definisjonen oppgir nemlig at ABE-kuttene skal ramme virksomhetenes driftsbudsjett, mens kulturvirksomhetene får statlige tilskudd, ikke midler over driftsbudsjettet. Likevel har de blitt utsatt for de samme kuttene som statlige virksomheter helt fra ABE-reformen ble innført, og Fafo-rapporten viser hvordan dette beror på en misforståelse: Trine Skei Grande presiserte i 2019 at «ABE-reformen er begrenset til å omfatte statlige driftsbevilgninger. Tilskuddsbevilgninger inngår ikke som en del av denne reformen» (Fafo-rapport 2021:26, punkt 2.3, side 25).

I lys av denne rapporten, som i tillegg til denne misforståelsen viser at reformen ikke virker etter hensikten på musikk- og scenekunstområdet, anbefaler vi at ABE-reformen avvikles. 

Kultur Vest forventer at den nye regjeringen lytter til disse kravene og viderefører disse ambisjonene. Vi ser fram til godt samarbeid i de kommende årene.

 

Den store kulturdebatten

Det nærmer seg valg, og i den forbindelse arrangerte Kultur Vest i samarbeid med Bergen Næringsråd kulturdebatt på USF Verftet, onsdag 8. september klokken 17.

Et panel bestående av Tone Østerdal, daglig leder for Norske Konsertarrangører, Frode Bjerkestrand, kulturredaktør i Bergens Tidende, Ole Reinert Berg Olsen fra Bergen Næringsråd og Øyunn Viken, daglig leder for Kultur Vest, gir et oppspill til debatten.

Øvrige deltakere er Silje Hjemdal (FrP), Sara Hamre Sekkingstad (SP), Stein Ove Hansen (FNB), Charlotte Spurkeland (H), Sveinung Rotevatn (V), Katrine Nødtvedt (MDG), Sofie Marhaug (R), Marte Mjøs Persen (AP), Sara Bell (SV) og Joel Ystebø (KrF).

Debatten ledes av Linda Børnes.

Meld deg på her!

Følge debatten digitalt her: https://youtu.be/VGcuRIEKhgk

Kulturdebatt 8.9-3.JPG

Øyunn Viken skal lede Kultur Vest

Øyunn Viken tar over som daglig leder i Kultur Vest. 

 Styret i Kultur Vest er svært tilfreds med å ha fått på plass en kompetent og kunnskapsrik etterfølger til Charlotte Spurkeland, som har ledet Kultur Vest siden 2017.

Øyunn Viken.jpg

Øyunn Viken (47) kommer fra stillingen som daglig leder ved Skrivekunstakademiet. Hun er i tillegg universitetslektor ved UiB og har lang erfaring fra ulike verv innenfor kulturfeltet, samt synger i Bergen Filharmoniske kor.

 - Øyunn sitt brede kulturengasjement, og ikke minst hennes erfaring som leder for skrivekunstakademiet gjennom 10 år gjør henne til riktig person til å lede Kultur Vest. Samarbeid er enda viktigere i den vanskelige situasjonen kulturlivet står i med koronakrisen, sier styreleder i Kultur Vest, Katrine Trovik.

- Når pauseknappen trykkes på gang etter gang, går det utover alle ledd i kulturlivet. Min oppgave fremover blir å være en tydelig stemme på vegne av kulturen i Bergensregionen. Det kunst- og kulturlivet har vært igjennom de siste månedene viser med all tydelighet viktigheten av å kunne stå samlet med tydelig røst, og jeg gleder meg til å komme i gang med dette viktige arbeidet, sier Øyunn Viken

 

Om Kultur Vest

Kultur Vest AS er en medlemsorganisasjon for profesjonelle kulturaktører i Bergensområdet og har som formål å legge til rette for samarbeid og samhandling i et overordnet og langsiktig perspektiv. Gjennom prosjekter, utredninger, faglige forum og felles løsninger bidrar vi til å styrke den enkelte institusjons muligheter for å realisere egne visjoner og mål.

Organisasjonens ambisjon er at Bergensregionen skal være blant de beste i Europa for produksjon og formidling av kunst og kultur. En forutsetning for dette er arenaer i toppklasse innen musikk, teater, opera, dans og visuell kunst.

Organisasjonen har følgende medlemmer: BIT Teatergarasjen, Bergen Filharmoniske Orkester, Grieghallen, Den Nationale Scene, Bergen Kunsthall, Festspillene i Bergen, Det Vestnorske Teateret, Carte Blanche, USF Verftet, Oseana, Bergen Assembly, Edvard Grieg koret, Bergen Nasjonale Opera og BIT20 Ensemble.

Charlotte Spurkeland slutter i stillingen som daglig leder fordi hun skal over i stilling som folkevalgt i Bergen kommune. Øyunn Viken har tiltredelse 1. mars. 

Kontakt:

Katrine Trovik, styreleder i Kultur Vest, – mobil 48195660

Øyunn Viken, påtroppende daglig leder, mobil 41206857

Kultur Vest søker daglig leder (100% stilling, åremål)

Kultur Vests visjon er at Bergensområdet skal være blant de aller beste regionene i Europa for produksjon av kunst og kultur. Nå søker vi en engasjert, utviklingsorientert og samlende daglig leder. Søknadsfrist er 6. november. 

Om Kultur Vest

Kultur Vest ble etablert i 2010 og er en medlemsorganisasjon for profesjonelle kulturinstitusjoner i Bergensregionen som teller 15 medlemmer. 

Kultur Vest skal jobbe for bedre rammevilkår for sektoren med mål om at Bergensområdet skal være blant de beste regionene i Europa for produksjon av kunst og kultur samt ha arenaer i verdensklasse for musikk, teater, opera, dans og visuell kunst. Selskapets formål er å legge til samarbeid, samordning og samhandling mellom medlemmene, samt å bidra til å reise den kulturpolitiske debatten. 

Organisasjonen er finansiert gjennom tilskudd fra Bergen kommune, driftsbidrag fra medlemmene, samt prosjekttilskudd. Kultur Vests administrasjon består av ett årsverk. Kultur Vest har kontor i Rasmus Meyers Allé 5, hos Bergen Kunsthall. 

Kultur Vest søker daglig leder

Kultur Vest AS søker en dyktig, engasjert og initiativrik daglig leder i 100% stilling. Stillingen er spennende, utfordrende og interessant for deg som er opptatt av at kunst og kultur skal ha de beste rammevilkår, og ønsker å utvikle Kulturbyen-Bergen. 

Arbeidsoppgaver:

·       Daglig leder har ansvar for å lede organisasjonen i tråd med vedtatte strategier, handlingsplaner og budsjetter

·       Lede den daglige drift, herunder økonomistyring, budsjettkontroll og evt personalansvar

·       Ansvarlig for at organisasjonen til enhver tid har gode styringsverktøy og instrukser, samt at vedtatte planer gjennomføres

·       Jobben innebærer strategi, politikk, mediearbeid og prosjektledelse

·       Daglig leder skal være et talerør for kulturlivet og ta en aktiv rolle i kulturdebatten gjennom å både ta initiativ og fremme medlemmenes interesser

·       Administrative oppgaver som søknadsskriving og rapportering

·       Daglig leder rapporterer til styret

 

Ønskede kvalifikasjoner:

·       Fullført høyere utdanning

·       Kjennskap til kulturlivet i Bergensregionen

·       Administrativ erfaring, økonomisk kompetanse

·       Gode evner til kommunikasjon, formidling av budskap og relasjonsbygging

·       Nettverk i kulturlivet er en fordel, både lokalt og nasjonalt

·       Erfaring med bruk av digitale verktøy og sosiale medier

·       Svært god skriftlig og muntlig fremstillingsevne på norsk og engelsk

·       Kjennskap til offentlig forvaltning og politiske prosesser er en fordel

·       Stor arbeidskapasitet og være selvgående

 

Vi tilbyr: 

·       Åremålsstilling 3 år, 100 % stilling

·       Varierte arbeidsoppgaver og selvstendig stilling

·       Lyse og trivelige kontorlokaler i Bergen Kunsthall

·       Lønn etter avtale

·       Noe kvelds- og helgearbeid må påregnes

 

Søknadsfrist 6. november 2020

Tiltredelse så snart som mulig. 

 

Søknad og CV leveres digitalt til post@kulturvest.no. 

Spørsmål om stillingen kan rettes til daglig leder Charlotte Spurkeland på 92866652 eller charlotte@kulturvest.no

Bilde: Carte Blanche // Helge Hansen

Bilde: Carte Blanche // Helge Hansen

Oppstart av Kultur Vest bærekraftforum!

Onsdag 23. september hadde Kultur Vest oppstart av nytt bærekraftsforum. Forumet samler ansatte fra medlemsorganisasjonene og har som mål å styrke arbeidet med bærekraft i kultur-Bergen. Medlemmene skal både få inspirasjon til arbeid og kunne dele kunnskap og erfaringer med hverandre.

Neste samling skal være 18. november 2020.

Linnea Svensson fra Greener Events

Linnea Svensson fra Greener Events

Åpent brev til byrådsleder og kulturbyråd

8. september kom Bergen kommune med ytterligere innstramninger i koronatiltak, og har nå redusert maksimalt antall publikum til femti personer i ti dager. I dette oppropet ber kulturlivet om at perioden ikke forlenges, at kulturlivet tas med på dialog i forbindelse med fremtidige tiltak og at det gås i gang med å finne en bedre måte å differensiere mellom arenaer.

Åpent brev til byrådsleder Roger Valhammer og byråd for kultur, mangfold og likestilling Katrine Nødtvedt.


8. september kl 18 gikk dere ut med dramatiske smittevernstiltak for å demme opp for den alvorlige situasjonen byen vår befinner seg i. Absolutt alle må være med og bidra på dugnaden, kulturlivet inkludert. Trygghet og sikkerhet mot smitte for vårt publikum er selvsagt helt avgjørende for kulturlivet. Vi stiller oss bak at smitten nå må slås ned.

Vi tar til orientering at vi må begrense publikum til femti personer i ti dager fremover, men vil be om at man går i dialog med oss om videre tiltak og at kommunen går tilbake til å følge de nasjonale begrensningene etter disse ti dagene. Tiltakene rammer flere kulturarrangører hardt, en bransje som allerede er sterkt påvirket av nasjonale restriksjoner. Det oppleves som urimelig da ingen til dags dato har blitt påvist smittet på kulturarrangement i Bergen. Denne bransjen har ikke bare levert på smittevern, men faktisk gått langt lenger for å ta vare på sitt publikum på en trygg og sikker måte. Egne beredskapsplaner, korrespondanse med alle besøkende, fullt fokus på avstand og hygiene, vi vasker hvert eneste sete mellom hvert arrangement, vi har egne smittevernvakter, vi sluser publikum inn og ut i mindre grupper, vi har oversikt over alles bevegelser i lokale og står fullt og helt ansvarlig for sikkerheten til de vi inviterer inn. 10-dagers-grensen har påvirkning utover hele høsten, og flere aktører opplever allerede nå at billettsalget fremover er stoppet opp som følge av usikkerheten.

Vi er mer enn gjerne med på den viktige dugnaden, noe vi har vist i et halvt år allerede. Men det har ikke vært noe form for kommunikasjon mellom kommunen og de ulike arenaene i forkant av de nye tiltakene 8.sept. Imidlertid forventer vi nå bedre dialog med kommunen og at det differensieres mellom ulike aktører og arenaer. Det er et paradoks at samme regler skal gjelde for store arenaer som Grieghallen og Forum som for mindre arenaer som Lille Scene på DNS. Det må gjøres stedsspesifikke vurderinger av størrelse og volum. Antall publikum vi kan ta imot må stå i forhold til størrelse, areal og reelle smitteverntiltak på det enkelte sted. Vi tror at ved å snakke sammen kan vi skape en større forståelse for hvordan vi arbeider med smittevern og hvordan vi kan bidra til å hindre smittespredning fremover.

Svært mange av byens kulturaktører har valgt å fortsette og produsere og ta risiko, selv om publikumskapasiteten allerede er redusert til en brøkdel. Vi har likevel valgt å fortsette arbeidet, valgt å øke bemanningen og antall arbeidstimer, til tross for en manglende økonomisk bærekraft. Dette gjør vi fordi vi mener at publikums mulighet til møte med kunsten er en viktig ivaretakelse av vårt samfunnsoppdrag.

Mvh
Bjarte Hjelmeland
Solrun T Iversen
Linda Børnes
Frank Nes
Sølvi Rolland
Olav Munch
Haavard Monsen
Stefan Larsson
Mary Miller
Bernt Bauge
Olav Mackenzie
Thomas Digervold
Jørn Kvist
Charlotte Spurkeland
Anders Beyer
Laila Melkevoll
Ole Tobias Lindeberg
Annabelle Bonnéry
Sven Åge Birkeland 
Axel Wieder 
Simon Kirkbride
Ivar Vogt 

Bilde: Oddgeir Øystese, NRK Vestland

Bilde: Oddgeir Øystese, NRK Vestland

Brevet er omtalt i en rekke medier:

Bergens Tidende

NRK Vestland

Bergensavisen

Kultur Plot

ABE-reformen må settes på pause

I et opprop til kulturministeren ifm statsbudsjettet for 2021 mener Kultur Vest at avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen må settes på pause for kulturen.

Kulturmagasinet Kultur Plot har skrevet om Kultur Vests innspill.

Reformen ble innført i 2015, og omfatter alle institusjoner som får tilskudd over statsbudsjettet. Målet har vært å sørge for at institusjonene bruker penger mer effektivt. Normalt sett kuttes 0,5 prosent av driftsmidlene i budsjettet. Spurkeland viser til at konsekvensene er et fattigere kulturliv med virksomheter som ikke lenger har råd til å lønne sine ansatte eller opprettholde stillinger.

– Dansekompaniet Carte Blanche fikk i fjor tilsvarende midler over statsbudsjettet som de hadde fått kutt i ABE-reformen fordi de stod i fare for å kutte en dansestilling. Jeg tror ikke intensjonen bak ABE-reformen har vært at virksomheter skal kutte kunstneriske stillinger, men det kan bli resultatet for mange, sier hun.

Spurkeland viser også til Bergen filharmoniske orkester som gjennom ABE-reformen har mistet fem millioner kroner. Flere kulturaktører har lenge vært sterkt i mot reformen, og i fjor høst gikk flere bransjeorganisasjoner kraftig ut mot reformen i et felles opprop. Blant annet kunne Norsk teater- og orkesterforening (NTO) melde om at ABE-kuttene har kostet organisasjonsmedlemmene 70 millioner kroner siden 2015.

Bilde: Carte Blanche // Helge Hansen

Bilde: Carte Blanche // Helge Hansen

Kode blir medlem av Kultur Vest

I styremøtet 17. august vedtok styret enstemmig å ta opp Kode - kunstmuseer og komponisthjem som nytt medlem av Kultur Vest.

-Det er svært gledelig å få Kode med på laget! Kultur Vest vil fremover jobbe sammen med Kode for å rette opp i den store økonomiske skjevdelingen mellom tildelingene til museene i Norge, hvor Kode helt klart kommer svært dårlig ut, sier styreleder i Kultur Vest Katrine Trovik.

Kultur Vest teller nå 14 medlemsorganisasjoner. Kultur Vest sine medlemmer er profesjonelle kulturinstitusjoner i Bergensområdet. Oversikt over disse finner du ved å klikke her.

kode2.jpg

Intervju med Solrun Toft Iversen - Det Vestnorske Teateret

Solrun Toft Iversen er teatersjef ved Det Vestnorske Teateret i Logen. Hun mener vi løser det meste med å være rause og tilgi hverandre om vi snublar litt, ingen er verdensmestre i disse dagar. Les mer om hvordan det står til med teateret i dette intervjuet med Solrun.

Teatersjef Solrun Toft Iversen

Teatersjef Solrun Toft Iversen

Hvordan står det til med teateret? 

Det Vestnorske Teateret er nok litt i sorg enno. Vi saknar publikum – ikkje berre for varmen i stova vår sin del. Vi saknar nok noko så basalt som opplevinga av meining med det vi gjer.  Men i sorga prøver vi å skape trass alt. Både for notid og for framtid. Vi er jo eit teater som har vore i sterk omstilling og vekst dei siste åra. Det gjer at vi både er sårbare men også tåler ein del turbulens og kan fote oss i det uavklarte.

Hvilke utfordringer har dere støtt på, og hvordan har dere løst disse?

Den største utfordringa vår er økonomisk sårbarheit. Vi har ekspandert verksemda vår og repertoarvolumet vårt slik at vi ikkje står godt i ly av dei offentlege løyvingane. Så snart publikum uteblei vart det framtidige repertoaret vårt satt i fare. Økonomien vår vart svært trua med det same. Dette har vi løyst ved å gå i dvale ei tid og spara det vi kan. Det medfører mellom anna noko permitteringar ein periode. Vi har også hatt hell med å oppmode publikum til å velge gåvekort eller donasjon framfor refusjon og på den måten avgrensa tapet.

Eg opplever også at det har vore ei stor utfordring å halde kreative prosessar i gong og samstundes ta vare på smittevern. Vi har tilrettelagt arbeidsplassane på Logen og elles lagt opp til at vi greier mest mogeleg digitalt. Men ærleg talt; det er ikkje det same som å jobbe i lag i samme rom…. På DVT har vi forsøkt å legge til rette for at dei som verkeleg treng å møtast for å kunne jobbe meiningsfullt i lag difor kan det. Vi brukar mykje ressursar på å trygge arbeidsmiljøet og utvikle smittevernsrutiner. Elles vil eg sei at utfordringane er nye kvar dag og den største er mangelen på stabile tidshorisontar. Elles er vi einige om at vi løyser det meste med å være rause og tilgje kvarandre om vi snublar litt. Ingen er verdsmeistarar i desse dagar. 

På hvilken måte blir kunsten utfordret av korona? 

Fråfall av publikum er på mange måtar lik med eit yrkesforbod for oss. Utan det levande møtet er premisset for teaterkunsten borte. Det er ein kolossal utfordring å ikkje kunne vere i same rom. Mange prosessar vert ubarmhjartig avbrotne og kjem ikkje til å sluttførast. Utsagn og forteljingar stilnar. Andre prosjekt finn nye vegar. Dei finn andre måtar å søke gjenklang og kontaktflater på. Dei finn nye formar å uttrykke kva dei har på hjarta. Det kan kanskje flytte det vekk frå sjølve essensen i teaterkunsten men likevel vere tufta på arbeidet gjort innanfor kunsten og med åsiktene sine intakt. Det kan komme godt kunst ut av det.

Eg meinar også at det ikkje er berre kunstopplevinga sitt vesen som er blokkert av arrangementsforbodet. Arbeidsprosessane våre er også enormt prega av det. Vi har valgt å halde fram med det kunstnarlege arbeidet men vi baksar jo litt med det.  Det er ikkje berre avgrensa av at vi ikkje kan treffast og jobbe i lag. Vi er også nødt til å jobbe med eit utal alternative scenario for format og tidshorisont. Det er sanneleg ikkje lett å levere ein kunstnarleg framdrift under dei tilhøva og eg hyllar våre engasjerte at dei står i det. Det blir litt av nokre premieretalar etter denne tida.

Når det gjeld den skrivande verksemda finn vi nye måtar å jobbe på som eit resultat av at fleire er isolerte. Fleire prosjekt vil bli utvikla i etappar og prosessen kan faktisk bli meir open av at ein ikkje kjenner alle steg i progresjon og produksjon. På teateret er mykje av det vi gjer ekstremt målretta etter levering og presentasjon. Vi er veldig dreven av det. Men nett no blir eg som kunstnarleg leiar utfordra av at eg ikkje veit så mykje framover. Samstundes kjenner eg at vi må legge øyra inn til den pulsen vi står i no. I samtida. Difor set eg i gong skriveprosessar som eg ikkje veit kor skal ende. Det er ikkje lett å prioritere ressurser til det, men eg trur vi må gjere det likevel. På grunn av samfunnsoppgåva vår. Vi må lage noko. For notid og for ettertid.   

Hvordan har oppslutningen om «Saman kvar for oss» vært? 

«Saman kvar for oss» er eit resultat av vår umiddelbare ryggmargsrefleks då vi måtte stenge. Fire dagar etter var flata oppe og gå. Variasjonen er stor med tanke på kor forseggjort eller heimelaga innslaga er. For oss var  – og er - kontaktflata med samfunnet det sentrale i prosjektet. Eg har kalla postane «karantenebrev» og i starten så var dei nettopp det. Kanskje ei sorgbearbeiding frå oss som var sendt heim frå jobb, kanskje eit uttrykk for at vi framleis ville vere der for publikum. Eit ønske om framleis å kunne tilby  noko jobb til dei frilansarane vi samarbeider med. Oppslutninga har vore variert. For kjernepublikummet vårt sin del veit vi at dei opplever ein intakt dialog med teateret. For kunstnarane sin del ein velkommen flate dei har stilt seg enormt positive til. Når det gjeld publikumsåtferda ute i eteren elles har det svinga veldig frå mange delingar til mindre respons.  Starten var mest entusiastisk. Vi har enno masse å lære om korleis digitale scener skal etablerast og forvaltast. Og eg synes det er ok. Det er eit sunnhetsteikn at ein prøver seg i ukjent farvatn når vegane vi kjenner vert stengde. Det skal ikkje forvekslast med ei erstatning for teaterrepertoaret vårt. Det jobbar vi heilt annleis med. Men det er unntakstider og det fordrar at vi tenker nytt. Forsøker å halde nokre bluss gåande.   

Hvordan opplever de ansatte det som skjer? 

Eg trur dei fleste av dei tilsette hadde ei oppleving av å vere i enorm fart då vi fekk denne bråstoppen. Akselerasjon på godt og vondt. Vi har lenge utfordra makskapasiteten vår og det gjer at dei tilsette på DVT er veldig «på» for å seie det mildt. Det er ein slags blanding av sigersrus og angstadrenalin. Eg trur eg snakkar for alle når eg seier at dei var veldig lei seg for å få avlyst prosjekt vi er stolte over og vi hadde gleda oss til å vise. Det kjentes tomt. Samstundes var mange raske på banen med kva vi kunne nytte tida til. Oppgåver vi elles ikkje rekk over som handlar om å kalibrere rutiner, kompetanse og lokaler til den veldig ekspanderte drifta vår. Eg trur mange av dei tilsette gjerne skulle sett at vi heilt unngjekk permitteringar og fekk nytta dvalen til å innhente tiltrengt terreng der. Det blir jo som når ein endeleg får tid til å sortere i kjøkkenskuffa. Det gjer livet litt lettare etterpå. Og ærleg talt så kunne vi trenge det.

Samstundes fekk vi veldig snart ein prekær økonomisk situasjon på trappene som gjorde at vi måtte permittere ein del etter ei stund. Dialogen rundt dette har vore god men utfordrande. Vi jobbar kontinuerleg med å finne ein god balanse mellom å ivareta dei framtidige prosjekta våre og dei tilsette sin situasjon. Det er ei krevjande øving. Etter tre veker i permittering er vi no der at vi kan fote oss betre i alternativ drift og det gjer at vi kan begynne å treffast for å lage ting att. Det er det generell jubel for, - eg trur alle saknar arbeidet. Og vilja til å jobbe på nye måtar er stor- No jobbar vi mest med å bli gode på smittevernsrutiner så alle kan vere trygge på jobb.

Hvilke varige endringer vil koronakrisen føre til for teateret?

Vi vil utvilsomt vinne mykje terreng med tanke på det digitale. Her har vi kasta oss ut på djupt vatn og mykje kompetanse vert vunne gjennom det. Men så lenge eg er sjef vil det aldri erstatte eit levande møte i vår verksemd. Så snart vi kan, skal vi vere i lag igjen. Når det gjeld drifta vår, møteverksemd og rasjonalisering av reiser trur eg vi har tatt ein bastion for det grønne skiftet som no vart tvinga fram, og som er av det gode. Eg trur at vi og våre tilskotsytarar får mykje å reflektere over med tanke på rapportering og suksesskriterier etter koronatida. Vi har vore veldig oppteken av publikumsvolum. Kanskje må vi no i lang tid framover venne oss til mindre format. Eg kjem til å sakne fullsatte salar men trur at vi kan finne nye teatrale møter og uttrykk i avgrensingane vi no skal jobbe med. Vi kan vinne noko i dei små formata. Desse vinningane trur eg kan utgjere ei god påminning om sjølve grunnfjellet vårt.

Og så trur eg at vi alle kjem til å sette pris på det vi har sakna i denne tida. Det vil seie at vi aldri – ikkje i mi levetid i alle fall – vil ta teateret for gitt.

Følg Det Vestnorske Teateret på Facebook

www.detvestnorsketeateret.no